8. februar 2020

Unnskyld for at jeg er menneske

Denne uken har vært emosjonelt utfordrende for meg på tre plan: fysisk, psykisk og spirituelt.

Da gråten kom foran en kollega var jeg raskt ute med å be om unnskyldning:
"Unnskyld", "unnskyld for gråten min", "unnskyld hvis jeg gjør deg ukomfortabel".

Et par dager senere gråt jeg sammen med en venn. Det var forløsende. Nødvendig for oss begge.
Men følelsen av skam og ordet "unnskyld" var fortsatt der.
Den underliggende følelsen av skam over å miste kontroll, skam over å vise sårbarhet.

I går begynte et menneske å gråte foran meg. Skammen og unnskyldningen var kjapt ute.
"Unnskyld, jeg trodde jeg var ferdig med dette, sa hen."

Og da klarte jeg endelig å møte dette mennesket på den måten som jeg ønsker å møte meg selv og andre. Jeg gav vedkommende en stor klem og sa: "

IKKE be om unnskyldning for at du er menneske".


Ingen kommentarer :